Hvordan paraklatring ble min hjertesak
I 2017 deltok jeg på en Bergenscup i Bergenshallen. Jeg hadde nettopp fått jobb som instruktør i klubben, blitt frisk etter en skade og var ivrig etter å kaste meg ut i klatring igjen. Mens jeg gjorde meg klar, kom en ung gutt bort til meg, helt uoppfordret, og presenterte seg. Han fortalte stolt at han hadde cerebral parese (CP) og hadde klatret i fem år. "Før jeg begynte å klatre, var det utfordrende å løfte en gaffel. Nå kan jeg klatre helt til toppen av veggen," sa han. Da jeg så ham klatre, ble jeg målløs. Gutten dro seg oppover veggen med en vilje hvor man nesten ikke kunne merke at han hadde en funksjonsnedsettelse. Denne historien og fremgangen tente en ild i meg; jeg måtte jobbe med paraklatring. Lite visste jeg at dette skulle bli min store hjertesak.
Fra en utøver til et helhetlig miljø
De neste årene søkte jeg etter muligheter innen paraklatring gjennom kurs, grupper og på sosiale medier. Etter å ha lett og bodd både i Bergen og Trondheim, flyttet jeg til Oslo. Her begynte jeg å studere og jobbe på Oslo Klatresenter. Det første året i Oslo var det ingen synlig paraaktivitet, så jeg lurte på hvordan jeg kunne komme i gang. Da møtte jeg Eirik.
Han planla å starte en paragruppe i Oslo Klatreklubb og jeg ble bestemt på å bli med. Så kom Eirik til meg endag og sa at han skulle flytte, og dette før han rakk å starte gruppen. Da han uttrykte sin bekymring for om gruppen ville bli noe av, svarte jeg spontant: "Jeg tar den!" Lite visste jeg hvor mye arbeid som lå foran meg – e-poster måtte sendes, organisasjoner kontaktes og rett og slett en massiv rekrutterings jobb. Jeg kjente nemlig ingen personer med funksjonsnedsettelser i Oslo.
Etter noen måneder var vi endelig i gang. Sammen med klubbleder Jørn sto jeg i resepsjonen på Oslo Klatresenter og ventet spent på de nye paraklatrerne. Da klokken slo hel, dukket det kun opp én person. Skuffelsen var stor, men vi var fast bestemte på å få det til. I ukene som fulgte, kom flere til, og på det meste hadde vi syv deltakere det første året.
Etter hvert begynte flere av deltakerne å interessere seg for konkurranser, og vi måtte heve nivået. Vi fikk inn enda en trener, slik at vi var to om jobben. Jeg har lært mye på veien – både gjennom feil og suksesser. Jeg hadde kun vært assistenttrener tidligere, og selv om jeg hadde tatt klatreinstruktør inne og parakompetansekurs, var jeg langt fra en ekspert på trening innen paraklatring. Noen utøvere sluttet, mens andre kom til. Vi startet også en konkurransegruppe for dem som ønsket å satse og trene målrettet mot konkurranser.
Et miljø bygget på vilje, motivasjon og mestringsfølelse
I dag har vi tre paraklatregrupper i Oslo Klatreklubb: én for voksne "Klatring for alle", én for barn og unge, og én for paraklatrerne som konkurrerer nasjonalt og internasjonalt. Vi har vunnet to verdenscupmedaljer – et gull og en bronse – og deltatt i både nordiske og nasjonale konkurranser her også med flere medaljer. Vi har arrangert samlinger, tatt fysiske tester, ledd og grått sammen, men det aller beste er at vi har bygget et sterkt paramiljø vi kan være stolte av.
Da vi startet barnegruppen, var det ikke snakk om tjue deltakere som dukket opp, men i dag har vi fire ungdommer som klatrer sammen, samt to voksengrupper hvor vi både trener hardt og har det gøy. Utøverne kan følge programmer fra treneren eller klatre fritt. De sikrer hverandre, motiverer hverandre og trener sammen.
Som trener er det fantastisk å se utviklingen til utøverne de siste årene. Selv om konkurranser er viktige, og jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe utøverne med å nå sine mål, er det gleden jeg ser i ansiktene deres når de klatrer som virkelig gir meg mest. Oslo Klatreklubb har bygget noe å være stolte av, men for meg er dette høydepunktet hver uke. Å møte gjengen min to ganger i uken, om ikke oftere, er virkelig helt fantastisk.
Klubbens paramiljø har vokst fra de små, usikker start til noe større og helt spesielt. Selv om det ikke sto kø utenfor klare da vi først startet gruppene, har de kommet etter hvert. Det er nå et sted hvor utøverne sikrer og motiverer hverandre, og finner glede i fellesskapet. Det aller viktigste er ikke resultatene, det er gleden av klatring for absolutt alle. Om det er to eller ti har ikke så mye å si. Det er det lille vi har klart å skape sammen som virkelig det beste som finnes og betyr noe.
Veien til Vellykket Rekruttering
Målet med denne artikkelen er ikke primært å dele vår egen suksesshistorie, men å inspirere andre klubber til å forstå at veien til vekst ofte starter med én person før flere kommer til. Vår mest effektive rekrutteringsmetode har vært å bruke utøverne selv. De har ofte nettverk som inkluderer andre personer med funksjonsnedsettelse, og kan derfor enklere nå ut til potensielle nye medlemmer. Noen ganger må man bare begynne et sted, og hvis det ikke fungerer, må man prøve noe annet. Det kan ta tid, men se på oss nå – vi mottar minst én henvendelse fra interesserte hver uke, noe som er mer enn vi noen gang hadde drømt om.
Og sist, men ikke minst vil jeg oppfordre klubber til å ta kontakt med andre klubber for inspirasjon og «oppskrifter». Det er mange paragrupper i landet og ønsker du å starte en er det lett å ta en telefonsamtale med de som allerede har gjort det.
Foto: Synne Dagestad og Khang Vinh Tran
Så vil jeg også takke utøverne for muligheten, dere er noen helt rå mennesker som inspirerer meg mer enn dere tror! Og ikke minst mine medtrenere, det hadde ikke gått uten dere. Tusen takk!
