Klatre eller ikke klatre? En titt bak VM-fasaden

29. Aug 2023

Før Ola Vekve (15) skulle til sitt første verdensmesterskap hadde han gjort det meste riktig.

Klatreren har følt seg i megaform den siste tida, og med en fersk ute-pers i bagasjen (“Kunne vært verre” 8c/9+) kunne han reise til Sør-Korea med god selvtillit.

En drøy uke før avreise begynte også jobben med å gradvis snu døgnet til Seoul-tid. Alt for å bli klar til å møte verdenseliten: 

– Jeg har vært med på noen Europacup-er tidligere og tenkte at VM kom til å “uppe” litt. Japan og Korea er jo ganske dominerende i klatring. 

En dårlig natt  
Ola er yngst i troppen, som også består av Trym Skuggen Landmark, Theodor Kirkebø, Emmelie Conders og Sverre Blixt. De hadde én dag til forberedelser i Seoul, før de første konkurransene begynte.

Men den alle siste finishen på oppladinga ble ikke helt som planlagt.   

– Jeg kjente at det var litt rart i magen da jeg la meg... 

Det var dessverre ikke på grunn av sommerfugler eller nervøsitet. Natta før kvalifisering på led, skjer det som ikke skal skje. Ola er matforgifta. 

Det blir lite søvn og mange turer på badet. 

– Kroppen var helt tømt og alt jeg drakk kom opp igjen. Led er den disiplinen jeg legger mest i og jeg har følt meg i megaform, så i løpet av natta tenkte jeg bare nei... 

Nattetimene gikk og håpet om at han skulle klare å stille til konkurranse rant ut. 

Druesukker til oppvarming  
Tross den røffe natta blir Ola med troppen til konkurranselokalet. Han kjenner seg ikke så gira på å klatre, men lagleder Sunniva Eik Haave hadde veldig lyst til at han skulle komme likevel.  

Kvalifiseringa begynner klokka ni, og oppvarminga er i gang allerede syv på morgenen. 

– Jeg følte ikke jeg klarte å henge på noen tak i det hele tatt. Jeg endte faktisk opp med å sovne under oppvarminga.  Jeg våkna tre minutter før jeg skulle på ruta, også gjorde jeg noe med hendene.

“Noe med hendene” er ikke helt optimal oppvarming for en som plutselig bestemmer seg for å klatre likevel. Og rutene i VM er nådeløse. I motsetning til konkurranser her hjemme hvor rutene har en mer gradvis oppklatring, opplever Ola klatringa i Seoul som mye mer “rett på”.  

Det er ubehagelig og hardt fra start.  

Første kvalifiseringsrute gikk likevel over all forventning. Ola kom forbi et crux som hadde spyttet av mange av konkurrentene. Men på veien hoppet han over et klipp: 

–  Jeg kom til et sted det var mulig å kjøre dobbeltklipp, men det føltes ikke lurt der og da. Jeg prøvde å gå taktisk på, skulle klippe seinere, men det viste seg å være dumt.

Selv om han klatret til grep 17, som hadde holdt til semifinale – ble 15-åringen dømt ned til grep tolv på grunn av manglende klipping. 

Og på andre kvalifiseringsrute gikk det med egne ord “dårlig”. Ola hadde fortsatt ikke fått i seg noe mat og kreftene var borte: 

– Jeg hadde ingenting å knipe med. 

Det ble en 29. plass. Noe mange vil si er imponerende med tanke på forutsetningene. Men Ola er streng med seg selv:  

– Selv om jeg var sjuk, så har jeg ikke lyst å bruke det som unnskyldning. Sannheten er jo at jeg må bli bedre. Hadde jeg vært bedre til å klatre, hadde jeg vært i semi selv om jeg var sjuk. 

Sightseeing og senter-hopping 
Heldigvis hadde Ola en hel uke på å bli frisk, til neste kvalifiseringsrunde i buldring.

Tida ble brukt på å utforske de ulike klatresentrene i Seoul. Her var bulderne skrudd med mye mer koordinasjon i problemene, enn hjemme i Norge. Og overalt var det tilrettelagt for filming av egne prestasjoner.  

Samtidig kjempet også lagkameratene i sine klasser og disipliner. Ingen nådde til semifinaler, og dessverre ble også Trym Landmark syk i løpet av oppholdet.  

Likevel rapporterer sportssjef Nicki Horak at gjengen holdt humøret oppe. Og turen ble avslutta med at Ola imponerte i sin buldrekvalifisering:  

– Han presterte meget godt i sin “ikke-disiplin” og var lenge med i semifinalefeltet. Endte som nummer 27, som er et veldig godt resultat i hans første internasjonale buldrekonkurranse, sier Nicki. 

– Det skal gønnes
Det ble dessverre mer sykdom enn semifinaler i Seoul. Men konkurransen har gitt lærdom om hvilke svakheter som må jobbes med og hvor lista ligger. :  

– Jeg har lyst å gjøre det bedre, har lyst å være “oppe der”! Altså kjempe om finaleplasser, sier Ola.  Det er det stadiet jeg har lyst til å være på. Må nok bare bli bedre. Men jeg føler heller ikke at det er et skremmende nivå. Det er ikke sånn “Wow, det er langt unna.” Så det er kjekt å vite.  

Det er heller ikke lang tid før han får en ny sjanse på finaleplass. I midten av september går junior-EM av stabelen i Helsinki, og matforgiftningene må se å holde seg langt unna.  

– Da skal det gønnes, det skal bli ordentlig fight!