Loven om produktkontroll gjelder også frivillige organisasjoner.
Produktkontrolloven pålegger alle virksomheter som tilbyr forbrukertjenester i Norge – f.eks. klatrekurs, brekurs og føring – å vise aktsomhet og ”treffe rimelige tiltak” for å ivareta brukernes helse og sikkerhet.
Frivillige organisasjoner må også forholde seg til disse lovbestemmelsene, også for mer løselig organiserte tilbud som klatre- og bresamlinger, øvelser og fellesturer.
NF, NKF og DNT har hatt diskusjoner med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om rekkevidden av lov om produktkontroll. For å få klarhet i hvilke ansvarsforhold som gjelder for arrangement med frivillig organisering og deltakelse, har vi bedt advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA om å utrede spørsmålet.
Utredningen slår fast at ”forbrukertjenester” omfattes av lovens bestemmelser uten hensyn til om tjenesten er betalt eller ikke, og uavhengig av om den tilbys av næringsdrivende eller frivillige. Lovens bestemmelser og forskriften om internkontroll vil dermed gjelde for enhver form for organisert aktivitet, i regi av klubber og foreninger.
Hva betyr dette i praksis? I hovedsak dreier det seg om fire plikter som arrangørene må oppfylle.
Som utredningen viser, pålegges arrangørene også enkelte administrative tiltak som vi ikke går inn på her, inkludert noe skriftlig dokumentasjon.
Lovens krav er obligatoriske, men det er viktig å gi dem en praktisk tilnærming som tjener hensikten, nemlig økt sikkerhet. Tiltak og prosedyrer bør ikke bli for omfattende, for da vil de sannsynligvis virke mot sitt formål. Ved mange av de aktuelle arrangementene kan tiltakene tilpasses deltakere med høyt ferdighetsnivå, og gode evner til å ta vare på sin egen sikkerhet.
Det viktige er at det gjøres praktiske og systematiske vurderinger som sikrer at risikoen for ulykker på et arrangement blir så liten som mulig. Som det skrives i utredningen: Arrangøren ”må på forhånd ha skaffet seg kunnskap om risikoen som er forbundet med aktivitetene på samlingen, og sørge for at risiko utover det som er klart og åpenbart blir formidlet til deltakerne. Videre bør man ut fra aktsomhetsplikten opplyse om hva slags ferdighetsnivå som er forventet, og vanskelighetsgraden på aktivitetene som samlingen legger opp til.”
Kravene til arrangøren blir åpenbart større med deltakere som har dårligere forutsetninger for å ivareta sin egen sikkerhet, eksempelvis barn eller nybegynnere. Arrangørkravene vil også øke når risikoen er stor.
Kravet om skriftlig dokumentasjon må ses i forhold til hva som er “nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse”. Opplegget kan være enkelt ved enkle arrangement for selvhjulpne deltakere, eller mer omfattende når omstendighetene krever det. Skriftlige rapporter skal i første rekke tjene til å dokumentere (og sikre) at det er systematikk bak de forebyggende tiltakene, ikke bare tilfeldige vurderinger, og omfanget må vurderes deretter.
Blant klubber og foreninger har vi har registrert en økende skepsis til å ta på seg arrangementer, av frykt for å bli stilt ansvarlig for eventuelle ulykker. Dette er det liten grunn til. Riktignok kan uaktsomhet og/eller mislighold av produktkontrolloven lede til både erstatnings- og straffeansvar, men som regel vil arrangørene ha sitt på det tørre så lenge de holder seg til et praktisk, jordnært og noenlunde systematisk opplegg for å ivareta påregnelige farer og risiko, og ellers utviser alminnelig aktsomhet.
Loven pålegger arrangørene klare og viktige plikter, men den fritar ikke deltakerne for det normale ansvaret for å ivareta sin egen sikkerhet. Loven gjør det også klart at ”mottaker av forbrukertjeneste skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.” Vi kan legge til grunn at all åpenbar risiko som deltakerne selv har forutsetninger for å gardere seg mot, kan anses som akseptert.
I norsk rettspraksis er skyld en forutsetning for å pådra seg subjektivt erstatningsansvar ved en ulykke. Skadevolder må ha begått en klart uaktsom handling – altså handling mot bedre vitende – og det må være en direkte årsakssammenheng mellom uaktsomheten og ulykken. Det må dessuten foreligge et økonomisk tap som kan erstattes. I denne sammenhengen kan vi slå fast at en eventuell ulykke ikke vil kunne lastes arrangøren, før det kan påvises at uaktsomhet eller mangler ved arrangementet har vært direkte utløsende for ulykken.
Utredningen ”Klatring og erstatningsansvar” gir en nærmere utdyping av disse spørsmålene. En dom i Dalane tingrett fra 2007, kan også kaste lys over hva som skal til for å utløse erstatnings- og straffeansvar ved ulykker. Dommen omhandler en dødsulykke i forbindelse med organisert juving, der det ansvarlige firmaets innehaver ble dømt både etter straffeloven og for mislighold av bestemmelsene i lov om produktkontroll. Sentralt i domspremissene var at det tidligere hadde skjedd ulykker på samme sted, at firmaets instruktører kjente til at et tidligere sikringstiltak ikke lenger var på plass, og – viktigst a– at systematiske risikovurderinger ville ha ført til nye tiltak som med stor sannsynlighet ville ha forhindret ulykken. Se omtale av saken på Miljøkrims nettside.
På bakgrunn av at det har blitt funnet svakheter i fjærene som skal bremse/trekke inn stroppen på sine autobelayer, har produsenten Perfect Descent sendt melding om frivillig tilbakekalling av stort sett hele sitt sortiment produsert mellom 2017 og 2019.
