Ulykkeshistorikk: De første registrerte ulykkene fra klatring med autobelay i Norge stammer fra 2015. Dette året registrerte vi også den første hendelsen hvor en klatrer glemte å feste seg inn i karabineren før klatring, og dermed i praksis frisoloerte klatreruta uten å være klar over det selv. Fallet fra 6-7 meters høyde resulterte i store/komplekse brudd i høyre og venstre hæl, samt kompresjonsfraktur av en lumbalvirvel i ryggsøylen.
De neste årene ble det registrert flere tilfeller hvor klatrer glemte å klippe seg inn i autobelayen.
Noen av disse hendelsene resulterte ikke i skader fordi klatrer eller andre oppdaget hva som hadde skjedd før en ulykke inntraff. Andre hendelser resulterte i alvorlige skader som i Orkanger i 2016. Her falt klatrer i bakken fra 10 meters høyde. Resultatet ble omfattende beinskader/beinbrudd. Begge hælene ble knust. Det var flere bruddskader i begge leggene, brudd i høyre tommel. Klatrer punkterte begge lungene og ryggskader som medførte at fire ledd i ryggen måtte avstives.
En åpenbar forskjell mellom klatring på autobelay og klatring med tau er at kameratsjekken, som er grundig innarbeidet i tauklatring, ikke er like innlysende eller logisk ved klatring på autobelay. En skal da tross alt «bare» feste seg inn i en karabiner, og hvem som helst kan jo klare noe så enkelt. Men ulykkesstatistikken viser at nettopp denne enkle prosedyren glemmes overraskende ofte, med bakkefall og påfølgende skader som resultat. Med denne bakgrunnen publiserte NKFs sikkerhetskomite fagartikkelen «Når hjernen er alene» i 2017.
Artikkelen er tilgjengelig her. Denne ble fulgt opp av en ny fagartikkel «Autobetray» i 2018. Den er tilgjengelig her.
Ulykker har fortsatt å skje, hvor klatrer glemmer å feste seg inn. Vi kjenner i dag bedre til hvilke mottiltak som har effekt for å forhindre dette enn i starten, og anbefalingen er basert på denne akkumulerte kunnskapen vi har tilegnet oss i løpet av 9 år med registrerte autobelayhendelser.
I skrivende stund er det registrert 135 hendelser med autobelay på www.ulykkesdatabasen.no, inkludert hele 83 hendelser av frisoloering hvor klatrer har glemt å feste seg inn. I halvparten av hendelsen har feilen blitt oppdaget av klatrer eller andre i lokalet, og situasjonen har ikke resultert i ulykke, mens i den resterende halvparten (42 tilfeller) har det endt med bakkefall. Av bakkefallhendelsene har 20 resultert i ryggskader (brudd/brist i virvel) eller alvorligere. Vi vet videre at det har skjedd flere hendelser med autobelay enn det som er rapportert inn. Disse urapporterte hendelsene går da dessverre ikke inn i det datagrunnlaget som brukes i vårt ulykkesforebyggende arbeid. Vi oppfordrer alle til å rapportere inn hendelser i ulykkesdatabasen slik at vi får et så godt datagrunnlag som mulig.
Antall glemte innfestinger per år som er registrert i ukykkesdatabasen.no. Tallene er ikke komplette grunnet hendelser som ikke er meldt inn, så det reelle tallet er høyere enn grafen viser.
Vi har dessverre ikke klart å stoppe eller snu ulykkestrenden for autobelay gjennom opplysningsarbeid. Risikoen er skjult når systemet er tilsynelatende så enkelt og trygt. Det er den menneskelige faktor med fraværet av kameratsjekk som kontrollinstans som virker inn og skaper ubalanse i risikolikningen. Vi må jobbe systematisk og målbevisst både mot de som skal klatre på autobelay, men også sikre at tilbydere av klatringen er seg sitt ansvar bevisst og gjør de de kan for å minimere risikoen for å glemme å feste seg inn.
Det er raskt gjort å peke på den enkelte klatrer som har glemt det eneste som man må huske – å feste seg inn. Klatrere klandrer også raskt seg selv for å ha glemt noe så elementært som å feste karabineren inn i selen. Men i et større perspektiv når vi ser på omfanget av problemet, og hvor mange som får sin livskvalitet permanent redusert av å ha falt i bakken tyder dette i retning av at vi har utviklet og bruker et system som inviterer til å gjøre livsfarlige feil. Produktkontrolloven er krystallklar på at det er tjenestetilbyder (klatreveggeier) sitt ansvar å kartlegge risiko og minimalisere/fjerne den risikoen som er forbundet med den forbrukertjenesten (klatring på autobelay) som tilbys.
Dersom vi hver gang en ulykke skjer, legger skylden for ulykken på den enkelte klatrer som har gjort en feil, hvordan kan vi da bygge en sunn sikkerhetskultur? Med en slik tilnærming til problematikken fraskriver vi oss ansvaret for å finne gode og kollektive løsninger for å eliminere risiko, og kommer ikke videre i sikkerhetsarbeidet. Ingen klatrere kommer til klatresenteret med en målsetning om å falle ned og skade seg selv. Dersom vi aksepterer dette utgangspunktet er vi nødt til å behandle personlige feil som blir gjort i klatreveggen som symptomer på et dypere problem og handle deretter. Den totale mengden personlige feil tilsier at vi står ovenfor en systemsvikt. Det er både lov og nødvendig å endre vår tilnærming og holdning til problematikken omkring klatring på autobelay.
Opplæring: En kartlegging gjort av NKF i 2023 viser store variasjoner i hva som gis av opplæring og kreves av kompetanse for å få klatre på autobelay i ulike klatresentere. Et strakstiltak som allerede er nevnt er å standardisere opplæringen og kunne dokumentere at opplæring er gitt i form av Autobelaykort. Slik vil veggeier kunne dokumentere at nødvendig og tilstrekkelig opplæring er gitt til bruker av autobelay, jfr. Produktkontrollovnen.
